Digital praksis i barnehagen, fra prosjekt til hverdag

Når vi tar i bruk teknologi i barne­ha­gen så han­dler det om ped­a­gogikk, og ped­a­gogiske kon­tek­ster. Dig­i­tale verk­tøy kan han­dler om sosial utjevn­ing, både de som ikke har og de som har. De som har til­gang hjemme kan dra nytte av å møte teknologi i barnehagen. De kan skape og erfare teknologi som verk­tøy, spille spill i sosiale set­tinger som for­drer sosialt sam­spill det er ikke dermed sagt at de gjør det hverken daglig eller ukentlig.

Barna er i barne­ha­gen over tid, lang tid. Vi rekker å gjøre mye gøy, og det dig­i­tale er en liten men vik­tig del av den store hel­heten da vi også ser at det kan ha ekstra­ordinær verdi for enkelte. Vi får hen­ven­delser fra forel­dre, forel­dre som har store utfor­dringer på hjem­me­bane. Forel­dre som har gitt fra seg kon­trollen over teknologi­bruken til treårin­gen, for ellers blir det så dårlig stemn­ing (mer om uhensiktsmessig bruk, av iPad). I barne­ha­gen berører vi alle sider av ett barns liv. Ulike ped­a­gogiske tilnær­minger, ernæring, utvikling, vennskap, fam­i­lieforhold, leg­geruti­ner, kriser og vaner. Vi kan første­hjelp, vi kan lek, vi kan ute­liv, vi kan spe­sialped­a­gogikk og kosthold.

Skal vi virke­lig ikke ha noe kunnskap, innsikt og kom­petanse om dig­i­tale verk­tøy? Skal vi virke­lig lukke øynene og late som det ikke eksis­terer? Barnehageansatte må stå i lærende prosesser hele tiden, vi må utvikle oss med barna og samfunnet.

Barna vok­ser opp her og nå, vi ser lek som er direkte påvir­ket av inntrykk fra media. Hva da med den ene av de seks femårin­gene, den ene som ikke har de samme refer­ansene. Hadde det vært Hakke­bakkesko­gen hadde vi lest fortellin­gen, så alle kjente til den. Selvsagt skaper vi egne felles refer­anser i barne­ha­gen, vår egen sfære men vi påvirkes av sam­fun­net rundt oss, det er den ver­den vi lever i.

Da bok­trykkerkun­sten kom, var det samme argu­menter som brukes om teknologi i dag. Mens mange av de som er fork­jem­pere for at teknologi ikke skal være tilst­ede, omfavner boken. Vi omfavner boken vi også, men vi har også mulighet til å se den på stort ler­ret i flotte farger så alle får se sam­tidig. De mest urolige barna får se umid­del­bart, mens av og til når det spilles så kan de mest urolige barna orke å vente på tur for det er jo så gøy det som ventes på. Barna får erfaringer. Erfaringer både om seg selv, som kan gi over­føringsverdi og det skapers erfaringer i gruppa. Erfaringer rundt dette bar­net som aldri sit­ter i ro, alltid avbry­ter lesing og mener at del­ing er opp­skrytt. De andre barna ser dette baret i nytt lys, det har betyd­ning og verdi.

Vi finner larver i barnehagen, barna inspir­eres, vari­erte inntrykk bidrar til mang­foldige uttrykk

 

Oppsummering fra prosjekt om sommerfugllarver i Myrertoppen barnehage

Respekt og refleksjon

Vi skal ikke overkjøre dagens barn med vår egen barn­dom p.g.a egne nos­tal­giske inntrykk og dermed mar­gin­alis­ere deres inntrykk. Vi skal hjelpe dem til å skape vari­erte uttrykk, bruke teknolo­gien hen­sik­tsmes­sig og utøve vari­asjon, åpen­het og nys­g­jer­righet. Ele­menter fra vår egen barn­dom kan være ele­menter i dette arbeide, men ikke dominere slik at bar­nas egen barn­dom og deler av deres egen kul­tur blir undertrykket.

Relasjoner er noe av det vik­tig­ste vi holder på med i barne­ha­gen, jeg tør påstå at i min prak­sis kjen­ner jeg og mine kol­leger de barna vi job­ber med. Det kan være mange barn, men vi organ­is­erer oss slik at det er de samme vok­sne som har over­sikt over en gitt gruppe barn over tid. Det må til for å kunne oppdage nyanser og endringer i bar­nets hverdag og utvikling. Enten det han­dler om trivsel, vennskap, lek, læring eller hjem­me­forhold. Det er i dette han­dlingsrom­met jeg har erfart at også dig­i­tale verk­tøy kan ha verdi, i til­legg til mange andre ele­menter som har plass i barne­ha­gen i løpet av den tiden barna går der.

Hvert år forholder jeg meg til noen nye barn, og mange av de jeg kjen­ner fra før. Gruppe­dy­namikken endres, noen mestrer nye ting og det dukker opp nye utfor­dringer. Vi vok­sne må stadig jus­tere tilnær­min­gen vår til disse barna, sam­tidig holder vi fast på ele­menter vi mener er viktig.

Over flere år nå har jeg brukt dig­i­tale verk­tøy som et ledd i min prak­sis med barne­hage­barn. Det er ett ele­ment av mange. Ofte med fokus på bar­nas egne fortellinger og våre felles fortellinger i refleksjonsarbeidet.

Det vil si at jeg har en del konkrete prak­sis­er­faringer med barn. Jeg har relasjon til hele grup­per av barn, år etter år med et mang­fold av indi­vider med ulike prefer­anser, evner og utfor­dringer. I min pro­fesjon­sutøvelse som barne­hageansatt er eval­uer­ing og reflek­sjon to vik­tige fak­torer, dette jobbes med daglig, ukentlig og månedlig blant alle barne­hageansatte. Vi job­ber tett på barn, forel­dre og kolleger. 

Hvilke trær er bladene fra? 

Opplevelser, lek og samspill

Vi opplever fine ting på tur, lager kon­gledyr, leker og har det gøy. Tar bilder av kon­gledyra og lager fortellinger av dem når vi er tilbake i barne­ha­gen vi snakker om turen. Vi fotograferer ett tre gjen­nom hele året og sam­men­ligner bildene fra de fire årsti­dene. Vi tar bilder av blader mens vi er på tur, vi bruker bildene vi har tatt. Vi ser på endringer i naturen, høstløv er vakkert. Mange farger, vi tar på bladene, kjen­ner på struk­turene, ser på møn­stre. Bladene er så flotte, vi må ta mange med tilbake i barne­ha­gen. Sammen ser vi på dem, sorterer, snakker sam­men om turen og de ulike bladene, hvilke trær er de fra? Vi bruker bøker og vi bruker inter­nett, vi finner ut mer om bladene våre. Barna elsker å sorterer etter farge og form.

Bildene bruker vi til å skape med og til å reflek­tere rundt. Reflek­sjon er vik­tig i barne­ha­gen, for barn og vok­sne. Det ender ofte litt filosofisk. Vi maler på dem, vi lager trykk av bladene og de teg­ner trær og blader i alle farger og for­mer. Ett barn har lyst til å lage bok av bladene hun har fotografert og redi­gert, hun bruker net­tbrett og appen Book Cre­ator. Bar­net hen­ter inn bildene sine, ser stolt på resul­tatet. Blir så opp­merk­som på noen duplofig­urer som lig­ger rett ved. Hun starter og lage en liten fortelling. Tar noen bilder, lager forteller­stemme og tar opp det hun sier. Noen barn kom­mer inn i rom­met, de ser på. Hun viser dem fortellin­gen sin. Så leg­ger hun vekk net­tbret­tet og leken er i gang. De leker fortellin­gen hennes.

Fra kon­sument til produsent

Noen av barna dri­ver med fotografi og redi­ger­ing av bilder, de redi­gerte bildene skaper inter­esse. De har endret farger, de har lagt på effek­ter, bladene ser ut som teg­ne­serier. Barna finner frem plas­t­dyr, de tar så bilder av dem. Lager fortellinger, nå er barna ”teg­ne­serieskapere”. De blir så flotte, barna er så stolte. De vok­sne skaf­fer fotopa­pir og kon­vo­lut­ter, vi printer ut. Resul­tatet er fan­tastisk. De blir en del av årets sal­gsut­still­ing på FN café hvor vi sam­ler inn penger til Plan International.

Høst­bladene er også en del av utstill­in­gen, malerier og trykk. Det er en fan­tastisk dag for barn, ansatte og vok­sne. Barna sel­ger inngangs­bil­let­ter, de har vi laget på data­maskin. De håndterer penger og deler ut bil­let­ter. I for­bere­delsene til utstill­in­gen lekte og leste vi, vi var på tur, vi sam­let inn natur­ma­te­ri­ale, vi fotograferte ele­menter og opplevelser, vi snakket sam­men og reflek­tere, vi fant nye ting vi kunne lage, vi planla utstill­ing, vi gjen­nom­førte og pre­sen­terte innhold for forel­dre. Barna og vi voksne.

Barne­ha­gen skal doku­mentere innhold, vi skal invitere forel­drene inn i hva vi gjør og vi skal ta bar­nas inter­esser på alvor. Vi skal også speile sam­fun­net vi lever i, den ver­den barna vokser opp er her og nå, teknologi er her og nå og vi kan bruke det ped­a­gogisk. Vi kan være kreative.

Ped­a­gogiske prosesser

Enkelte barn mener at del­ing er opp­skrytt, enkelte vok­sne også, men nå han­dler det om barn. Plut­selig ser jeg at ett barn deler. Ett barn som har noen utfor­dringer, og sosiale relasjoner er en av dem. Ofte henger en del utfor­dringer sam­men. Hun spiller nå på net­tbrett, vi har vært ute, vi har kledd av oss og hun får sitte og spille. Ingen vok­sne har sagt noe, krevd noe eller styrt situ­asjo­nen. Bar­net oppdaget ett yngre barn ved siden av, og at det yngre bar­net er inter­essert i det hun hold på med. Hun deler, helt av seg selv. ”Vil du prøve”. Utfor­drin­gen nå er å ikke si noe, ikke røre situ­asjo­nen, bare obser­vere. Ikke ”bruke” situ­asjo­nen til å rose bar­net her og nå, men la den spille seg ut. Hun deler fordi hun mestrer, hun har kon­troll, hun har over­sikt. Hun er i en mestringskon­tekst. Det er hun ikke ofte med andre barn. Hun veileder og opp­muntrer under­veis. Det var magisk. Slike magiske øyeblikk opplever vi fra tid til annen i barne­ha­gen, men det var en stund mel­lom hver gang med dette bar­net. Magi som dette kan komme både på tur, i garder­oben, i skiløypa og på kjøkkenet. Det vari­erer fra barn til barn, alle skal være mestere. Alle skal bli sett og alle skal skinne.

Ped­a­gogisk bruk av teknologi

For dette bar­net var det et spill på net­tbrett, for et annet barn er det origami eller teg­n­ing. For det første bar­net er det en rel­e­vant erfar­ing, en erfar­ing vi deler med forel­drene og som vi hen­ter frem og snakker om når andre ting er vanske­lig. Det er ikke dermed sagt at teknologi er “red­nin­gen” for jenta, ei at det alltid er net­tbrett vi tyr til i utfor­dringer. Det er ett av mange verk­tøy, som kan benyttes i mange situ­asjoner og vi som job­ber i barne­ha­gen kjen­ner barna vi job­ber med og har nytte av å kjenne til så mange muligheter som mulig.

Dermed er vi bedre rustet til å møte barna i sine ulike behov, i ulike kon­tek­ster og med ulike verk­tøy og tilnær­minger. De vok­sne i barne­ha­gen skal være tilst­ede, vi skal vite hva som foregår og reflek­tere rundt hvorfor.

Det er ikke slik at det nød­vendigvis er hen­sik­tsmes­sig­bruk fordi ett barn ser fornøyd ut når det spiller, vi må sørge for at ingen barn havner foran skjerm som resul­tat av at det ikke finner lek.

Ensomme barn slut­ter ikke å være ensomme fordi de tilsynela­tende er delt­agere foran en data­maskin, eller i sand­kassa. Vi må være der, vi må kjenne til sam­spille vi må kjenne barna.

Mvh prosjektleder Cathrine Fragell Darre

(Innlegget er ett utdrag fra teksten "Definisjonsmakt- pressen, teknologi og pedagogikk". Teksten i sin opprinnelige form: Pedagogiskpraksis.no)